....flyttet vi fra Oslo. Rart å tenke på at det har gått 1 år allerede. Det har vært et rart år i grunnen. Det ble et helt anderledes år enn jeg trodde da vi flyttet fra Oslo. Noen ting ble slik jeg trodde, andre ting - totalt anderledes enn forventet.
Lunsj i hagen vår på Lunheim
Vesle Sofie som trengte litt ekstra i starten. Skolegutt. Ny barnehagen for Simen. To små katter. Pendler Husbonden. Tirsdag - torsdag. Friheten med å bo i hus. Ansvaret og "styret" med å være alenemor. Flotte høstdager. Endelig i nærhet av familie. Fotballtrening. Fantastisk utsikt over bygda. Snø og glatte veier og en bil som ikke ropte "hurra - det er vinter". Kaldt, veldig kaldt. Fyre med ved. Masse klær. Hyggelige, ukentlige barseltreff med koselige damer. Jul i egen heim, jul - uten å reise bort - deilig og stressende. Koselig overnattingsbesøk av venner. Prosjekt Lunheim er i gang....... Slik tror jeg at jeg kommer til å huske dette året. Et år jeg neppe vil ta om igjen, men som jeg heller ikke ville vært foruten.
Sebastian og Sofie utenfor Lunheim
Det man ikke dør av blir man sterkere av, sies det. Jeg trodde vel i grunnen aldri jeg skulle dø i løpet av denne pendlerperioden, men det har til tider vært nokså krevende. All respekt til alene-foreldre, jeg tar av meg hatten og bøyer meg i støvet!! Nå ser jeg fram i mot at Husbonden skal være i heimen og i hverdagen vår. (Jeg kommer jo selvfølgelig til å kjefte & smelle på han lell, men jeg er glad han skal være her med oss.......) Men - jeg vet nå at jeg greier å håndtere hverdagen, 3 barn og utfordringer det kan gi. Det er noe jeg tror jeg kan ta med meg, både på den ene og den andre måten.
Vinduene på Lunheim *me like*
Det er godt å være på plass i bygda, om enn på litt feil plass I bygda. Vi er ikke riktig hjemme før vi kjører flyttelasset vårt til Lunheim. Åh - som jeg gleder meg! Men vi er også heldige som kan bo der vi bor nå, så det gjelder vel bare å være glad for hver dag osv og ikke bare glede seg til vi er på plass på Lunheim. Da går livet så alt for fort!
Det var noen tanker om det året som har gått....Bloggen blir som som en slags dagbok, en særdeles ulåst dagbok.....Håper å være tilbake med daglige innlegg til uka. Hverdagen kommer snikende.....